Vif-fotball Jazznytt Klassekampen Puls

Musikk
Litteratur
Politikk/samfunn
Idrett
Forsiden

TREHOLTSAKEN: Selve originalbildet.

Lex Treholt

Er Treholtdommen anno 1985 fortsatt et hemmelig dokument?

I et drøyt halvår har jeg jobba intenst med Treholtsaken. På et tidspunkt førte mine stier til Politiets Sikkerhetstjeneste (PST). Det var Borgarting lagmannsrett (tidligere Eidsivating) som kunne opplyse at originaldommen ligger hos PST. Vanlig praksis er at originaldommen i en rettssak befinner seg i arkivene hos den retten som har avsagt dommen. Så ikke i Treholtsaken. Altså sendte jeg brev til PST, med en enkel forespørsel: Kan jeg få se originaldommen?

I svarbrev til meg av 29. september 2010 skriver PST at ”alt relevant materiale i saken” vil bli oversendt Gjenopptakelseskommisjonen. ”Med denne begrunnelse finner vi å måtte avslå Deres begjæring.” Et avslag av reint formelle årsaker, med andre ord.

Ergo kontakter jeg Gjenopptakelseskommisjonen ved dens leder, som ikke kan se noen grunn til at jeg ikke kan komme ned til dem å få det innsynet jeg ønsker. Men så ringer Helen Sæter meg tilbake, og kan fortelle at Kommisjonen ikke sitter på originaldommen; de har bare noen kopier. Originaldommen ligger ifølge henne stadig vekk hos PST.

Jeg ber om tillatelse til å henvise til henne, får et velvillig ja, og skriver nytt brev til PST. Jeg ber om å få komme opp i deres lokaler, og der - gjerne under oppsyn av en av PSTs tjenestemenn - få anledning til å bla gjennom dommen. Jeg legger til at mitt besøk i Nydalen overflødiggjøres, dersom PST kan garantere at det eksemplaret som ligger hos Gjenopptakelseskommisjonen er nøyaktig likt det som befinner seg i PSTs varetekt.

Så blir det tyst. Jeg er tilbakeholden - skjønner at de kan ha nok å gjøre om dagen; ambassadesaken i Drammensveien sprekker på samme tidspunkt - men ringer likevel såpass ofte at de hyggelige kvinnene på PSTs sentralbord etter hvert gjenkjenner mitt telefonnummer. Lille julaften får jeg endelig telefonisk kontakt med ”min saksbehandler”. Vedkommende beklager sendrektighet, men lover å se på min henvendelse så fort som mulig over nyttår.

”Yippie!” tenker jeg. Dette er lovende.
Men så blir alt tyst. Og det på alvor. De stadig like hyggelige kvinnene på sentralbordet legger igjen beskjed etter beskjed, og jeg røper vel ingen statshemmelighet når jeg mener å ane at de syns denne saksbehandlinga, om vi kan bruke det uttrykket, er smått pinlig.

I dag har PST brukt drøyt fire måneder på å besvare denne forespørselen: Kan jeg få komme opp til dere, og der se gjennom originaldommen i Treholtsaken?

Jeg kunne ha navngitt min stumme kontakt i PST, men som det beskjedne og pragmatisk innstilte mennesket jeg er, lar jeg være. Kanskje var det en glipp, at jeg i det hele tatt fikk et spesielt navn å forholde meg til?

Akkurat nå er jeg mest interessert i dette: Har PST noe å skjule? Kan det hende originaldommen ikke lenger finnes? At den er makulert? Slik lydbåndopptakene fra domsavsigelsen er det? I tråd med at rekonstruksjonsbildene av ”pengebeviset” i utgangspunktet ble påstått å være tatt i Treholts leilighet, høsten 1983?

---

|