Arild Rønsen

"En folkefiende", ikke "Et dukkehjem"

Hvordan ble intellektuelt oppvakte ungdommer tilhengere av proletariatets diktatur?

Pål Steigans sjølbiografi er uten tvil det nærmeste vi noen gang vil komme førstehåndskilde til det aller innerste i ml-bevegelsen. Tron Øgrim rakk jo å skrive en del (!), men rakk dessverre aldri å levere et arbeid av denne typen, og jeg har ikke særlig tro på at noen av de andre i «diamantgjengen» - Finn Sjue, Sigurd Allern, Sverre Knutsen og Kjell «Billy» Skjervø – kommer til å foreta et lignende dypdykk i egen historie.


MAO ZEDONG: Den store inspirasjonskilden.

Diamanten var for øvrig ikke så kompakt som vi tidvis kunne få inntrykk av, hvilket Steigan klargjør ved å navngi mange andre som var «innom». Jeg nevner dette, for å illustrere at dette virker som en svært åpenhjertig fortelling; Steigan legger ikke noe imellom i personkarakteristikkene. Dette forhindrer ikke at de andre helt sikkert ville hatt andre historier, andre varianter, å berette. For er det én sak som er sikker, så er det at denne bevegelsen var prega av hemmelighetskremmeri.

Noe skyldtes en helt berettiga frykt for overvåking, jmfr. Lundkommisjonen. Men mye lå også i den helt ekstreme praktiseringa av demokratisk sentralisme. Jeg var sjøl sentral i ledelsen av Rød Ungdom i en fem-seks års periode, og selv om jeg nå og da hadde god kontakt med – og god nytte av å pleie en viss omgang med spesielt Øgrim og Steigan, så virka veien opp til Sentralkomitéens arbeidsutvalg (SKAU) uendelig lang.

I mine kretser har det i mange år versert en historie som går omtrent sånn: «Vi kommer aldri til å få greie på hva som egentlig skjedde. Disse gutta har helt sikkert hvert sitt arkiv, og veit hva som kommer til å skje hvis en av dem lekker!»


1. MAI 1981: Ml-bevegelsen marsjerte i en folkefront.

Ikke veit jeg helt sikkert, men faktum er nå i det minste at mesteparten av arkivmaterialet er i ferd med å materialiseres i Arbeiderbevegelsens arkiv – der det vitterlig hører hjemme.

Pål Steigan har skrevet en ganske tradisjonell sjølbiografi, om et særs eksepsjonelt liv. Det meste handler naturlig nok om ml-bevegelsen, og ingen hadde en lengre karriere i ledelsen enn Pål Steigan. Han var valgt til å sitte i ledelsen gjennom hele bevegelsens «aktive» periode – fra han ble valgt inn i SUFs sentralstyre i 1968, til han gikk av som formann i AKP(m-l) i 1984. I mellomtida hadde han vært formann både i SUF(m-l) og Rød Valgallianse. (Nei, jeg skriver ikke feil – det het ikke «leder» på denne tida.)

Boka starter med muttern og fattern, og slutter med livet som daglig leder på Parkteatret. I mellom ligger perioden som industriarbeider, en forlagskarriere, og en plagsom sjukdom - godt beskrevet som «skipsklokka ringer». Men absolutt mest: Alt som har med m-l å gjøre.

Var bevegelsen ekstrem i sine standpunkt? Ja. La meg sitere fra en programformulering Steigan i dag karakteriserer som «en nokså nøktern beskrivelse av hva flertallet av folket må gjøre for å tvinge makta ut av hendene på den ene prosenten som har ranet til seg det meste». Vi skal til statuttene som ble vedtatt på SUF(m-l)s landsmøte i 1969:

«Monopolkapitalens diktatur kan bare styrtes ved at arbeiderklassen, alliert med alle progressive lag av folket, bryter borgerskapets undertrykkelsesapparat i stykker, knuser det borgerlige statsapparatet gjennom en revolusjonær omveltning og er forberedt på å bruke vold for å oppnå dette.»

Nøktern og nøktern, er det nok mange som vil mene! Og det sier seg sjøl at det måtte bli bråk i offentligheten. Dette var 20 år etter at Einar Gerhardsen hadde bedt folket vende ryggen til alt som kunne forbindes med den kommunistiske fare. Så kommer en gjeng godt skolerte ungdommer og sier at de vil innføre diktatur! Om nødvendig med vold! Nøkternt fortalt!


ÅPEN POST: Per Øyvind Heradstveit og Kjell Arnljot Wig i et mislykka forsøk på å grille ml-ungdommen.

Pål Steigan og Tron Øgrim ble rikskjendiser gjennom uredd opptreden i TV, og på denne tida – tidlig på 70-tallet – så alle på den samme TV-kanalen. Mest handla det om deres politiske budskap, men mye kom det også til å handle om språket – «SUF-dialekta». Med tida var det nok mang en vestkantungdom som la seg til «SUF-dialekt», men Pål Steigan brukte bare det språket han var vokst opp med på Bøler. Han forteller ei god historie fra sin tid på ASEA Per Kure, der han etter en opptreden i TV ble møtt av en arbeidskamerat som neste morgen hadde følgende å melde:

- Nå fårru se te å legge a rei det dere suffespråket ritt’a.

Hvorpå Steigan ba mannen om å gjenta, litt sakte … Han stoppa halvveis, og innså at han jo snakka helt slikt sjøl! «Suffespråket» var i sitt vesen aldri noe annet enn den breie dialekta vi snakker på østkanten i Oslo, et språk jeg sjøl bruker den dag i dag. Tillært? Selvfølgelig, men ikke unaturlig – ikke tillært på annen måte enn at det er sånn vi lærte og snakke av foreldra våre, vi som vokste opp på østkanten. Det faktum at folk flest fra østkanten prater annerledes når de kommer på TV, at «Dagsnytt 18»-språket vinner, er en helt annen sak – det er dét som i virkeligheten er å «gjøre seg til».

Steigan mener for øvrig at den såkalte «proletariseringskampanja», der ml-erne søkte seg vekk fra universitetene og inn i industrien, var svært vellykka – et syn jeg deler fullt og helt. Jeg angrer ikke ett sekund på at jeg ble typograf og ikke historielektor. Enkeltmedlemmer ble åpenbart ansett som «ubudne gjester» i arbeiderklassen, men for de aller fleste av oss var dette et fornuftig valg.

Hvis jeg skal unngå å skrive boka om igjen, skjønner jeg at jeg nå bør fatte meg litt i korthet. Du får alt sammen – den legendariske reisa til Kina og møtet med Mao Zedong, splittelsen mellom Albania og Kina, Steigans syn på ml-bevegelsens forhold til Pol Pot/Kampuchea, partikrisa og økonomikrisa i Klassekampen, ml-«kuppet» på LO-kongressen. Idet hele tatt – «En folkefiende» er et must for alle som vil forstå hva som rørte seg på ytterste venstre i norsk politikk fra slutten av 60-tallet til midt på 80-tallet. Den generasjonen som nesten i fullt alvor mente at de kunne sykle på vannet. Syns du det er rart at oppvakte gutter som Tron Øgrim og Pål Steigan kunne trekke den konklusjonen at kapitalismen med nødvendighet ville ende i det klasseløse kommunistiske samfunnet, med proletariatets diktatur som en nødvendig mellomstasjon? Vel, da er denne boka en god veileder.

«En folkefiende» kan også leses som en rein ungdoms/generasjonsfortelling. Og det skal han ha, Pål Steigan – han skriver drivende godt.

Når dette er sagt, så skal denne boka ganske åpenbart oppfattes som et partsinnlegg. 16 år i den absolutte toppolitikken – tolk dette uttrykket etter hensikten – tilsier nok at forfatteren er nødt til å ta noen subjektive «lynblikk» på konfliktene han sto midt oppe i. Og konflikter var det så visst nok av i denne bevegelsen!

Men altså – et partsinnlegg. Og alle som skriver sjølbiografi har vel et ønske om å forsvare sitt ettermæle? Tror nok det. Bare så synd vi aldri får Tron Øgrims tilsvar.

PÅL STEIGAN
En folkefiende
Aschehoug


Share
|

Arild Rønsen. Født 27. november 1955. Norsk journalist, redaktør, musiker og forfatter, kjent som fan av Vålerenga og som rock- og jazz-skribent.